Jeg heter Gry Helen Nævisdal og driver Nævisdal Psykopedagogikk. Jeg har en mastergrad i pedagogikk med fordypning i læringsprosesser og dialogisk teori, samt videreutdanning i psykologi og spesialpedagogikk med særlig vekt på terapeutiske tilnærminger.

Gjennom mange år har jeg hatt gleden av å møte mennesker i ulike livssituasjoner som veileder, pedagog og samtalepartner. Erfaringen har vist meg hvor avgjørende det er å ha et trygt rom der man kan sette ord på det som er vanskelig, utforske egne mønstre og finne nye perspektiver når ting kjennes fastlåst.

I mitt arbeid med mennesker bygger jeg på verdier inspirert av Carl Rogers, en av de mest innflytelsesrike psykologene innen humanistisk psykologi. Han viste hvordan empati, åpenhet og ekte tilstedeværelse kan skape utvikling og vekst – prinsipper jeg tar med meg inn i psykopedagogikken.

Hos Nævisdal Psykopedagogikk er målet å støtte mennesker i å håndtere krevende faser, finne klarhet i det som oppleves uklart, og åpne for utvikling – både personlig og i samspill med andre.

“For meg handler samtaler ikke om raske svar, men om å skape et trygt rom der kontakt og tillit kan vokse – og der nye prosesser får starte”.

- Gry Helen Nævisdal -

Mitt vitenskapelige ståsted

Som pedagog (MA) arbeider jeg, både teoretisk og i praksis, i skjæringspunktet mellom pedagogikk, psykologi og filosofi. Mitt faglige arbeid er forankret i et relasjonelt vitenskapssyn, der kunnskap forstås som noe som utvikles i samspillet mellom sosiale strukturer, subjektiv erfaring og dialog.

Epistemologisk står jeg nært Pierre Bourdieu og hans relasjonelle forståelse av kunnskap, der menneskers erfaringer og muligheter må forstås i sammenheng med historiske, sosiale og institusjonelle betingelser. Dette innebærer en erkjennelse av at kunnskap verken kan reduseres til objektive forklaringsmodeller eller til subjektive fortellinger løsrevet fra kontekst, men må forstås i spenningsfeltet mellom struktur og subjekt.

Samtidig er mitt arbeid tydelig forankret i en dialogisk forståelse av mening og subjektivitet, med særlig inspirasjon fra Mikhail Bakhtin. Her forstås mening som noe som oppstår i møtet mellom stemmer, og subjektet som noe som formes i relasjon og i tid.

Min tilnærming til dialog i praksis tar utgangspunkt i Carl Rogers’ personorienterte teori, der empati, genuinitet og respekt for den andres erfaring og perspektiv utgjør grunnleggende betingelser for læring, utvikling og refleksjon. Videre bygger mitt arbeid på Martin Bubers relasjonsfilosofi, særlig forståelsen av Jeg–Du-relasjonen som et etisk og epistemologisk fundament for menneskelig møte.

Til sammen innebærer dette et vitenskapssyn der kunnskap forstås som relasjonell og historisk betinget, og der dialog tillegges både epistemologisk og normativ betydning. Dette teoretiske ståstedet danner grunnlaget for mitt arbeid som fagutvikler og formidler, og for min videre orientering mot forskning innen pedagogikk og dialogiske tilnærminger til profesjonell praksis.