Hva betyr det å bli møtt som subjekt?

Skrevet av Gry Helen Nævisdal

Hva betyr det å bli møtt som subjekt?

Å bli møtt som subjekt er et uttrykk som ofte brukes innenfor både psykologi og pedagogikk, men som sjelden gis et presist innhold. Likevel peker begrepet mot noe grunnleggende i menneskelige møter: spørsmålet om hvorvidt et menneske blir forstått og behandlet som et levende, tenkende og ansvarlig jeg, eller som et objekt for andres intensjoner, vurderinger og tiltak.

Altfor ofte møter jeg mennesker som gjennom sine beskrivelser av relasjonen til omverden gir uttrykk for en langt større erfaring med det sistnevnte, særlig i møte med systemer. Dette har inspirert meg til å skrive denne teksten. Ikke bare for å spørre hva det vil si å bli møtt som subjekt, men også for å undersøke hva som står i veien for slike møter i dagens profesjonelle praksiser.

Den kan derfor også leses som en kritikk av en instrumentell måte å møte den andre på, der hensyn til effektivitet, standardisering og måling får dominere praksis. Med Jürgen Habermas kan dette forstås som et uttrykk for systemverdens inntreden i områder av livet som egentlig hører hjemme i livsverden – der menneskelige relasjoner i økende grad formes av styringslogikker fremfor dialog, gjensidighet og ansvar.

Selv om pedagogikk og psykologi ofte behandles som adskilte fagfelt, mener jeg det er vanskelig å opprettholde et slikt skille når arbeidet retter seg mot mennesket på individnivå. I møte med enkeltmennesker innenfor både terapi, veiledning eller pedagogisk praksis, trer spørsmål om læring, utvikling, mening og ansvar frem samtidig. Hvordan et menneske forstås pedagogisk, har psykologiske implikasjoner, og hvordan et menneske forstås psykologisk, har pedagogiske konsekvenser. Å bli møtt som subjekt er derfor, etter min oppfatning, ikke et anliggende for det ene fagfeltet fremfor det andre, men et felles etisk og relasjonelt grunnlag for profesjonell praksis som tar menneskelig verdighet på alvor. Metodologisk bygger teksten derfor på en forståelse av pedagogisk og psykologisk praksis som uatskillelige på individnivå, ettersom begge fagfeltene i møte med enkeltmennesker forholder seg til spørsmål om mening, ansvar, læring og subjektivitet.

Subjektet i den klientsentrerte tradisjonen

I klientsentrert tradisjon sees mennesket som et erfarende subjekt med en iboende tendens til vekst og utvikling (Carl Rogers, 1957, 1961). Rogers’ bidrag ligger ikke bare i hans vektlegging av empati, ubetinget positiv aktelse og kongruens, men i hans grunnleggende avvisning av et ekspert–objekt-forhold mellom hjelper og klient. Når terapeuten inntar rollen som den som vet best hva som er galt og hva som bør gjøres, reduseres den andre lett til et problem som skal løses.

Å bli møtt som subjekt innebærer derimot å bli anerkjent som den som har førstehåndskunnskap om eget liv, egne erfaringer og egen mening. Rogers hevder at terapeutisk endring ikke skjer gjennom styring, tolkning eller korreksjon, men gjennom et relasjonelt klima som gjør det mulig for individet å forholde seg mer åpent og ærlig til egne erfaringer (Rogers, 1957). Subjektivitet forstås her ikke som selvhevdelse eller individualisme, men som evnen til å stå i kontakt med seg selv i møte med den andre. Når mennesker blir møtt på denne måten, øker sannsynligheten for at de våger å utforske også det som er uklart, smertefullt eller motsetningsfylt.

Relasjonen som grunleggende for det å være menneske

Dette perspektivet mener jeg at finner en dypere filosofisk resonans hos Martin Buber, særlig gjennom skillet mellom Jeg–Du og Jeg–Det (1923/1992). I Jeg–Det-relasjonen forholder vi oss til verden – og til andre mennesker – som objekter vi kan analysere, bruke eller kontrollere. Denne relasjonsformen er nødvendig i mange sammenhenger, men blir problematisk når den dominerer møte med mennesker i sårbare situasjoner.

I Jeg–Du-relasjonen trer den andre frem som et levende subjekt, ikke fullt ut gripbart eller reduserbart til kategorier. Å møte et menneske som Du innebærer å stille seg åpen for den andres egenart og uforutsigbarhet, og å la seg berøre av møtet. I terapeutisk og pedagogisk praksis betyr dette at den andre ikke først og fremst forstås gjennom symptomatikk, rolle eller funksjon, men gjennom det som viser seg i relasjonen her og nå. Å bli møtt som subjekt betyr likevel ikke fravær av rammer, men at rammene ikke brukes til å overstyre den andres erfaring.

Subjektivering og kritikk av lærings- og styringslogikk

Dette poenget har også en tydelig gjenklang i pedagogisk filosofi hos Gert Biesta, særlig gjennom hans begrep subjektivering. Biesta skiller mellom tre formål med pedagogisk praksis: kvalifisering, sosialisering og subjektivering (2013). Mens kvalifisering handler om ferdigheter og kunnskap, og sosialisering om tilpasning til eksisterende normer og praksiser, handler subjektivering om at mennesket får tre frem som et unikt og ansvarlig subjekt i verden.

Subjektivering kan ikke gjøres til et planlagt resultat av pedagogisk eller psykologisk praksis. Når slike praksiser forstås innenfor en mål- og resultatlogikk, risikerer subjektivering å forsvinne som et eget pedagogisk-psykologisk anliggende. Den oppstår i øyeblikk der mennesker blir tiltalt – ikke instruert – og der de må forholde seg til seg selv som handlende og ansvarlige (Biesta, 2013, 2020). Pedagogisk og psykologisk praksis kan dermed legge til rette for subjektivering, men aldri avgjøre om den faktisk finner sted.

Subjektivering blir derfor stående i et grunnleggende spenningsforhold til pedagogikkens dominerende læringslogikk, der læring forstås som et planlagt, styrbart og målrettet resultat. I kontekst av utdanning, terapi og rådgivning betyr dette at målet ikke først og fremst er å forme bestemte egenskaper, forståelse eller endre spesifikke atferdsmønstre, men heller å støtte individets mulighet til å ta stilling til eget liv, til kunnskap og til verden de er en del av. Å bli møtt som subjekt betyr her å bli anerkjent som en som kan svare – ikke bare reagere.

Avslutningsvis

Felles for Rogers, Buber og Biesta er en tydelig motstand mot instrumentelle forståelser av menneskelig utvikling. De representerer ulike fagtradisjoner, men deler en grunnleggende innsikt: Mennesker blir ikke subjekter gjennom å bli gjort til gjenstand for andres planer eller intensjoner, men gjennom relasjoner der de blir møtt med alvor, åpenhet og ansvar.

Å bli møtt som subjekt innebærer derfor også å bli møtt med risiko. Risikoen for at den andre ikke lar seg styre, men går sine egne veier. I praksis betyr dette at den profesjonelle må tåle å ikke ha kontroll over utfallet av prosessen. Å møte den andre som subjekt er å avstå fra garantier, både for egen faglig effektivitet og for den andres utviklingsretning. Samtidig er det nettopp denne avståelsen som åpner for reell utvikling.

Å bli møtt som subjekt er dermed ikke en metode, men en etisk og relasjonell posisjon. Det forutsetter en vilje til å stå i dialog, til å lytte uten å overta, og til å anerkjenne at den andres liv ikke kan leves på deres vegne. Innenfor utdanning, terapi og rådgivning er dette ikke bare et ideal, men en holdning vi kan velge - som tar menneskelig verdighet og utvikling på alvor.

Referanser

Biesta, G. (2013). The beautiful risk of education. Paradigm Publishers.

Biesta, G. (2020). Educational research: An unorthodox introduction. Bloomsbury Academic.

Buber, M. (1992). Jeg og du (norsk overs.). Oslo: Cappelen. (Originalarbeid publisert 1923)

Habermas, J. (1987). The theory of communicative action, volume 2: Lifeworld and system: A critique of functionalist reason (T. McCarthy, Trans.). Beacon Press.

Rogers, C. R. (1957). The necessary and sufficient conditions of therapeutic personality change. Journal of Consulting Psychology, 21(2), 95–103. https://doi.org/10.1037/h0045357

Rogers, C. R. (1961). On becoming a person: A therapist’s view of psychotherapy. Houghton Mifflin.