Fra erfaring til handling - et psykopedagogisk perspektiv på læring, innsikt og agency.

Skrevet av Gry Helen Nævisdal

Denne teksten undersøker hvordan erfaring kan forstås som grunnlag for læring og utvikling, og hvordan begrepet agency kan bidra til å belyse sammenhengen mellom innsikt og handling i et psykopedagogisk perspektiv. Med utgangspunkt i erfarings- og læringsteori (Dewey, 1938; Illeris, 2009; Mezirow, 1991) og nyere perspektiver på danning og handlingskompetanse (Biesta, 2015; Emirbayer & Mische, 1998), drøftes det hvordan livserfaringer kan omformes til refleksjon og handlingskraft. Samtidig løftes spørsmålet om læringens grenser: kan alle erfaringer forstås som kilder til utvikling, eller finnes det erfaringer som snarere må få stå som det uforståelige?

Erfaring som læringskilde

Noen av livets viktigste lærdommer oppstår utenfor klasserommet, i møter, hendelser og når vi opplever motstand. Slike erfaringer inviterer til refleksjon, og kan føre til ny forståelse av oss selv og våre omgivelser. Læring kan forstås som en bevegelse mellom det vi opplever og den meningen vi tillegger det. Den kan være både planlagt og tilfeldig, men alltid forankret i erfaring. Først når vi vender blikket mot det som har hendt og spør: Hva har dette lært meg?, åpnes muligheten for innsikt. I dette refleksive vendepunktet ligger læringens psykologiske og pedagogiske kjerne.

John Dewey (1938) beskrev erfaring som et dynamisk samspill mellom handling og refleksjon. Læring skjer når erfaringer får virke sammen med ny forståelse, og det oppstår bevegelse i oss som åpner for utvikling. Knud Illeris (2009) videreutvikler dette ved å vise hvordan læring består av tre dimensjoner: innhold, drivkraft og samspill. Slik er læring alltid både kognitiv, emosjonell og sosial. Denne forståelsen danner et grunnlag for et psykopedagogisk perspektiv der erfaring ikke bare forstås som noe som skjer med oss, men som noe vi arbeider med og gradvis integrerer i vår identitet.

Fra innsikt til handling

Når erfaring bearbeides og integreres, beveger vi oss inn i det som i pedagogikken omtales som dybdelæring. Dybdelæring innebærer å se sammenhenger og overføre erfaringer til nye situasjoner (Warburton, 2003). Selv om begrepet ofte brukes i formell utdanning, kan det også forstås som en metafor for livets læring: innsikt som får tid til å synke inn og bli virksom. Når erfaringer finner sin plass i helheten av hvem vi er, blir læringen personlig. Innsikten setter spor og påvirker hvordan vi møter nye hendelser og mennesker.

Samtidig er forståelse alene sjelden tilstrekkelig. Mange erfaringer gir innsikt uten at den fører til endring. Dette peker mot et skille mellom å forstå og å handle ut fra det vi forstår. Læring får først reell betydning når den begynner å prege livene våre, på måter vi selv velger og står for. Det er her begrepet agency blir sentralt.

Agency som handlingsdimensjon i læring

Innen pedagogikken brukes agency for å beskrive menneskets evne til å handle med intensjon og mening, og til å ta eierskap til egne valg og handlinger (Biesta, 2015; Emirbayer & Mische, 1998). Begrepet peker mot menneskets handlekraft innenfor, og i samspill med, sine sosiale og kulturelle omgivelser. I en psykopedagogisk forståelse kan agency også forstås som en indre drivkraft, altså evnen til å bruke erfaringer og kunnskap aktivt i møte med livet.

Denne forståelsen bygger på et erfaringsorientert og dialogisk læringssyn (Dewey, 1938; Illeris, 2009; Mezirow, 1991), der læring ikke bare handler om å tilegne seg kunnskap, men om å integrere erfaringer på måter som fremmer refleksjon, identitet og handlingskompetanse. Agency kan dermed forstås som evnen til å transformere erfaring til handling og mening. Til å gjøre det vi vet, og å leve ut den innsikten vi har tilegnet oss.

Å utvikle agency innebærer å se seg selv som deltaker i eget liv, snarere enn som passiv mottaker av omstendigheter. Selv om mennesker ikke alltid kan velge fullt ut eller kontrollere sine omgivelser, kan de påvirke hvordan de møter det som skjer. Som Merriam (2017) understreker, er læring i voksenlivet en prosess der erfaringer gradvis blir del av vår identitet. Slik forstått handler læring ikke bare om å forstå. Det handler likefult om å gi mening og å la denne meningen virke tilbake på handling.

Affekt, mening og læringens grenser

Et helhetlig syn på læring må romme både refleksjon og følelse. Kunnskap alene fører sjelden til endring hos individ dersom den ikke er emosjonelt forankret. Når erfaringer får virke på både følelsesmessig og kognitivt nivå, oppstår en dypere integrasjon - en læring som berører. Dette er i tråd med et psykopedagogisk perspektiv der refleksjon, relasjon og følelse sees som gjensidig forsterkende prosesser.

Samtidig finnes erfaringer som ikke bør fortolkes inn i en læringslogikk. Tap, ulykker og sorg er hendelser der søken etter mening kan virke hemmende, og i verste fall påføre ny smerte. I slike situasjoner handler læring ikke om innsikt, men om å holde ut, å finne støtte i fellesskap, og å la tiden virke. Som Neimeyer (2019) viser i sin forskning på sorg, kan menneskelig vekst ikke forstås som en lineær læringsprosess, men som et samspill mellom forståelse, følelse og tid. En slik erkjennelse minner oss om at læring også rommer grensene for hva som kan læres.

Avslutningsvis

Erfaring, innsikt og handling danner til sammen en bevegelse som er sentral i menneskelig utvikling. Læring skjer når erfaringer bearbeides og får mening, men den blir virksom først når den uttrykkes i handling. Med det menes når kunnskap blir til livspraksis. Et psykopedagogisk perspektiv på agency fremhever denne forbindelsen mellom det indre og det ytre, mellom refleksjon og deltagelse.

Samtidig krever et slikt perspektiv ydmykhet. For ikke alt ved livet i skal forstås, og ikke all erfaring skal omformes. Noe må få være uferdig, uforløst eller bare levd. Å lære gjennom livet handler derfor ikke bare om å skape mening, men også om å romme meningsløshet og likevel fortsette å delta.

Referanser

Biesta, G. (2015). Good education in an age of measurement. Routledge.
Dewey, J. (1938). Experience and education. Macmillan.
Emirbayer, M., & Mische, A. (1998). What is agency? American Journal of Sociology, 103(4), 962–1023. https://doi.org/10.1086/231294
Illeris, K. (2009). Læring. Gyldendal Akademisk.
Mezirow, J. (1991). Transformative dimensions of adult learning. Jossey-Bass.
Merriam, S. B. (2017). Adult learning theory: Evolution and future directions. New Directions for Adult and Continuing Education, 2017(157), 83–96. https://doi.org/10.1002/ace.20230
Neimeyer, R. A. (2019). Meaning reconstruction in bereavement: Development of a research program. Death Studies, 43(2), 79–91.
Warburton, K. (2003). Deep learning and education for sustainability. International Journal of Sustainability in Higher Education, 4(1), 44–56. https://doi.org/10.1108/14676370310455332