Læring som livsprosesser - psykologi og pedagogikk i samspill.

Tekst: Gry Helen Nævisdal, pedagog (MA) og samtalepartner ved Nævisdal Psykopedagogikk, Fevik

I moderne fagtradisjoner har psykologi og pedagogikk ofte blitt behandlet som to adskilte felt. Pedagogikken er gjerne koblet til undervisning og opplæring, mens psykologien retter blikket mot individets indre liv og mentale helse. I møte med hele mennesket blir dette skillet fort kunstig. Læring er nemlig ikke bare noe som skjer i klasserommet, via en bok eller på et seminar – det er en grunnleggende livsprosess som følger oss i hverdagsvalg, relasjoner, arbeid og kriser, og i alle små øyeblikk der erfaring får ny mening.

Hva mener vi med «læring»?

Læring er mer enn å tilegne seg kunnskap eller nye ferdigheter. Som flere læringsteoretikere har vist (Dewey, 1938; Illeris, 2007; Jarvis, 2006; Mezirow, 1991; Biesta, 2010), er læring også en sammenveving av erfaring, følelser, refleksjon og handling. John Dewey beskriver læring som growth through experience: vi utvikler oss når vi prøver, feiler, justerer og prøver på nytt. Erfaringen er ikke bare råstoff – den blir bearbeidet gjennom refleksjon, og nettopp denne bevegelsen gir retning til videre handling.

Knud Illeris (2007, 2018) tydeliggjør dette ved å peke på tre dimensjoner som alltid er aktive i læring:

• kognitiv – forståelse, innsikt, begreper

• emosjonell – motivasjon, mening, engasjement

• sosial – samspill, tilhørighet, kultur

I praksis betyr det at læring kan utløses av en samtale, et møte, en konflikt, en stille observasjon – eller en livskrise som tvinger oss til å se oss selv på nye måter. Læring foregår som en kontinuerlig prosess i vårt møte med oss selv og verden omkring oss. Peter Jarvis (2006) omtaler derfor læring som en del av the human condition: vi lærer fordi vi kontinuerlig tolker og gir mening til erfaring.

Hvorfor psykologi og pedagogikk hører sammen

Når læring forstås som en slik helhetlig og kontinuerlig prosess, blir psykologi og pedagogikk to sider av den samme bevegelsen.

• Psykologien utforsker hvordan mennesker opplever, føler, bearbeider og endrer seg – hva som skjer «innenfra».

• Pedagogikken gir språk, metoder og strukturer for hvordan vi kan støtte, utfordre og utvikle læring – både individuelt og i fellesskap.

I en psykopedagogisk praksis møtes disse perspektivene konkret. Samtalen blir en læringsarena: et sted der opplevelser kan settes ord på, følelser reguleres, perspektiver utvides og nye handlingsmuligheter oppdages. Når vi reflekterer over egne erfaringer, justerer forståelser og prøver ut nye måter å handle på, skjer læring i sitt dypeste menneskelige uttrykk (Mezirow, 1991; Dysthe, 2012). Det dreier seg ikke om kunnskapsoverføring, men utvikling av mening, identitet og relasjonell kompetanse.

Hvorfor ble fagene skilt?

Veldig kort fortalt kan man si at skillet vokste frem gjennom 1900-tallets spesialisering og institusjonalisering:

• Psykologi søkte naturvitenskapelig status og fokuserte på individet og det indre.

• Pedagogikk ble knyttet til skole, læreplaner og styring av læringsmiljøet.

Resultatet var mer målbare fag – men et mer fragmentert menneskebilde. Læring ble ofte redusert til kunnskapsoverføring, mens psykisk helse ble et rent individuelt prosjekt (Biesta, 2010).

For å gi en litt bredere forståelse av hvorfor psykologi og pedagogikk ble adskilt som fagfelt vil jeg igjen belyse at i utgangspunktet var pedagogikk og psykologi tett sammenvevd. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var pedagogikken sterkt inspirert av den eksperimentelle psykologien, særlig gjennom forskere som Wilhelm Wundt og senere Edward Thorndike, som så læring som et målbart fenomen (Dysthe, 2001; Imsen, 2020). Skolen ble samtidig et laboratorium for anvendt psykologi — et sted der menneskelig læring, hukommelse og atferd kunne undersøkes systematisk.

Etter hvert som psykologien søkte vitenskapelig autonomi, særlig med behaviorismens fremvekst på 1920-tallet, oppstod et skille. Psykologien ønsket å frigjøre seg fra normative og verdiladede spørsmål om danning, mening og moralsom pedagogikken tradisjonelt forvaltet (Biesta, 2010). Den ble en empirisk, naturvitenskapelig disiplin med mål om å forklare atferd og mentale prosesser. Pedagogikken på sin side utviklet seg mot en human- og samfunnsvitenskapelig orientering, der spørsmål om formål, verdier og menneskesyn ble sentrale (Klafki, 2001; Kristiansen, 2019).

Institusjonelt ble fagene deretter separert i universitetssystemet: psykologi fikk egne fakulteter og profesjonsutdanninger (klinisk, kognitiv, sosial osv.), mens pedagogikk ble forankret i lærerutdanninger og i filosofi- og samfunnsvitenskapelige miljøer. Dette reflekterer to ulike *vitenskapssyn:

• Psykologien: forklaring, prediksjon og kontroll (positivistisk tradisjon)

• Pedagogikken: forståelse, refleksjon og danning (hermeneutisk og kritisk tradisjon)

(*Vitenskapssyn er den grunnleggende oppfatningen om hva kunnskap er, hvordan den kan oppnås, og hva som regnes som gyldig viten innen et fagfelt).

Hvorfor de igjen nærmer seg hverandre i dag

I dag ser vi en større sammenkobling av de to fagfeltene. Begrepet psykopedagogikk er ikke vanlig brukt i Norge, men det beskriver på en presis måte hvordan jeg arbeider – i skjæringspunktet mellom psykologi og pedagogikk. Jeg ønsker å være med på å løfte frem dette som et helhetlig og menneskenært fagfelt også her. Vi finner mye av den samme måten å forstå og annerkjenne koblingen mellom disse to fagfeltene også innenfor læringspsykologi, pedagogisk psykologi og utdanningsvitenskap. Denne litt nye endringen, eller mer presist - tilbakevendingen, skjer fordi menneskelig læring, utvikling og relasjoner ikke kan forstås bare som psykiske prosesser, men som relasjonelle, kulturelle og dialogiske praksiser (Bråten, 2013; Dysthe, 2001; Biesta, 2010).

Det betyr at mens psykologi gir kunnskap om individets utvikling og indre prosesser, bidrar pedagogikken med forståelse av konteksten, kulturen, verdiene og relasjonene som gjør læring og danning mulig. Mange forskere og fagfolk argumenterer derfor for at adskillelsen har vært kunstig og at tverrfaglig integrasjon er nødvendig for å forstå læring og menneskelig utvikling i helhet (Imsen, 2020; Biesta, 2022).

Forskning som utfordrer skillet

Det er ikke bare slike fagnerder som meg som forsøker å utfordre dette skillet mellom fagene. Nyere forskning viser at læring, trivsel og psykisk helse henger tett sammen – i både skole, arbeid og terapi. Også Illeris (2018) viser at de emosjonelle og sosiale dimensjonene alltid virker sammen med det kognitive; uten motivasjon, mening og tilhørighet stanser læringen. Dysthe (2012), i forlengelsen av Bakhtin (1981), beskriver læring som dialogisk: forståelse oppstår i møtet mellom stemmer, perspektiver og kontekster – ikke i isolasjon. I samme retning peker forskning på social-emotional learning (SEL): emosjonell regulering, relasjonell trygghet og autonomistøttende miljøer styrker både læringsutbytte og livsmestring (CASEL, 2020; Kim & Reeve, 2022). Kompleksitetstenkning i utdanningspsykologi (Koopmans, 2019) understreker at menneskelig utvikling er dynamisk og kontekstavhengig – små endringer i relasjon og miljø kan gi store utslag over tid. Slik forskning støtter en integrert forståelse der psykologiens dybde og pedagogikkens relasjonelle og samfunnsmessige perspektiv virker sammen (Chakraborty, 2023).

Mot en helhetlig forståelse av menneskelig utvikling

Sett i dette lyset er læring ikke en aktivitet reservert for undervisningstiden, men en livslang prosess som utspiller seg i spennet mellom indre erfaring og ytre verden.

• Den innvendige bevegelsen: opplevelser, følelser, motivasjon og mening.

• Den utadvendte bevegelsen: samspill, språk, kultur, praksiser og strukturer.

Å arbeide psykopedagogisk er etter min oppfatning å jobbe i mellomrommet – der individet møter seg selv i fellesskapet, og erfaring blir til innsikt og handling.
I praksis betyr det å gjøre erfaring–følelse–handling (Illeris) og stemmer i samspill (Bakhtin/Dysthe) etterprøvbart: For eksempel ved at i individuelle forløp tydeliggjøres mening og handlingsvalg; i par undersøkes kommunikasjonsmønstre og reparasjon; i familier synliggjøres hvordan relasjoner, grenser og rutiner påvirker utviklings- og læringsbetingelser. Felles er en systematisk utforsking av hva som virker i hverdagen, og hvordan små justeringer endrer samspillet over tid. I et psykopedagogisk perspektiv forstås dette som et samspill mellom indre og ytre prosesser – mellom hvordan mennesker tenker, føler og handler (psykologi), og hvordan relasjoner, språk og kontekst former læring og utvikling (pedagogikk). Denne helhetlige tenkningen gjør det mulig å se læring, trivsel og psykisk helse som gjensidig forbundne prosesser der endring oppstår i møtet mellom individ og omgivelser (Biesta, 2010; Bråten, 2013; Dysthe, 2001).

Les flere faglige refleksjoner på psykopedagogisk.no

Referanser

Bakhtin, M. M. (1981). The Dialogic Imagination: Four Essays. University of Texas Press.

Biesta, G. (2010). Good Education in an Age of Measurement: Ethics, Politics, Democracy. Routledge.
Biesta, G. (2015). The Beautiful Risk of Education. Routledge.

Bråten, I. (2013). Læring – i sosialt, kognitivt og sosiokulturelt perspektiv (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

CASEL. (2020). What is SEL? Collaborative for Academic, Social, and Emotional Learning. https://casel.org/what-is-sel/

Chakraborty, S. (2023). Integrating Education and Psychology: A Holistic Approach to Human Development. SSRN Electronic Journal. https://doi.org/10.2139/ssrn.4778723

Dewey, J. (1938). Experience and Education. Macmillan.

Dysthe, O. (2012). Dialog, samspel og læring. Abstrakt forlag.

Illeris, K. (2007). How We Learn: Learning and Non-learning in School and Beyond. Routledge.
Illeris, K. (2018). Contemporary Theories of Learning: Learning Theorists… In Their Own Words (2nd ed.). Routledge.

Jarvis, P. (2006). Towards a Comprehensive Theory of Human Learning: Lifelong Learning and the Learning Society (Vol. 1). Routledge.

Kim, Y., & Reeve, J. (2022). Integrating Educational and Psychological Theories of Motivation in Learning Environments. Educational Psychologist, 57(3), 191–210. https://doi.org/10.1080/00461520.2022.2061974

Koopmans, M. (2019). Complex Systems Research in Educational Psychology. Frontiers in Education, 4(91). https://doi.org/10.3389/feduc.2019.00091

Kristiansen, A. (2019). Pedagogisk filosofi. Cappelen Damm Akademisk.

Mezirow, J. (1991). Transformative Dimensions of Adult Learning. Jossey-Bass.

Vygotsky, L. S. (1978). Mind in Society: The Development of Higher Psychological Processes. Harvard University Press.