Når skolen er bekymret - og samtalen er vanskelig.

Tekst: Gry Helen Nævisdal, pedagog (MA) og samtalepartner ved Nævisdal Psykopedagogikk, Fevik

Når skolen uttrykker bekymring for et barns utvikling, vekker det ofte sterke følelser og kan være vondt å høre som foreldre. Samtidig kan dette være et viktig vendepunkt – der dialogen mellom skole og hjem får ny betydning.

Når skolen formidler bekymring for et barn, kan det være vondt å høre som foreldre. I slike slike situasjoner vil svært mange av oss reagerer med uro, tvil eller forsvar – og det er helt normalt. Vi ønsker jo alle å beskytte barnet vårt, og blir lett usikre når noen utenfor familien vurderer situasjonen annerledes. Likevel kan slike samtaler bli en verdifull mulighet – til å forstå barnet bedre, og til å skape et samarbeid som faktisk hjelper. For å lykkes med dette ligger noe av selve nøkkelen i nettopp hvordan vi kommuniserer og hva vi kommuniserer.

Kommunikasjon som mer enn ord

Kommunikasjon handler ikke bare om hva som sies, men hvordan vi møtes. Kroppsspråk, tonefall og lytting er like viktige som ordene. Vi kommuniserer alltid – også i stillheten, i blikket, i hvordan vi responderer. Derfor er det viktig å gi plass til dialogen, ikke bare informasjonen. Dialogen handler om å utforske sammen – ikke å overbevise hverandre.

I følge kommunikasjonsteoretiker Gregory Bateson og rådgivningspedagog Ivar Ulleberg må kommunikasjon forstås sirkulært – som et samspill der begge parter påvirker hverandre.

Vi kan ikke ikke kommunisere: alt vi gjør, sier og uttrykker formidler både innhold og relasjon.
Når lærere og foreldre møtes, bærer begge med seg sine erfaringer, følelser og tolkninger. Derfor blir det avgjørende å bruke samtalen til å skape felles mening – ikke bare utveksle synspunkter.

Når forsvar oppstår

Forsvarsreaksjoner er naturlige. Men om vi klarer å holde fast i nysgjerrighet, kan noe endre seg. Et enkelt spørsmål som: “Hvordan opplever du dette hjemme?” kan åpne døren til et felles perspektiv.

Carl Rogers beskrev forsvarsreaksjoner som et uttrykk for menneskets behov for selvopprettholdelse – et ønske om å beskytte egen verdi og rolle. Når vi møter slike reaksjoner med empati og positiv aktelse (Rogers’ begrep for fordomsfri aksept), kan motstanden avta. I praksis handler det om å anerkjenne den andres følelser, uten å overta dem, og å bevare ro og respekt i samtalen. Dette skaper trygghet og mulighet for videre dialog – i stedet for at begge parter låser seg i posisjoner.

Når samtalen låser seg

Av og til kjennes dialogen fastlåst. Da kan det hjelpe å ta et steg tilbake og spørre seg selv:

“Hva kan jeg bidra med for å åpne samtalen igjen?”

Kommunikasjon er alltid et samspill – når én part endrer tonen, endrer også den andre seg.

Når kommunikasjonen stopper opp, handler det sjelden bare om temaet – men om mellomrommet mellom partene.
Da kan man løfte blikket og snakke om samtalen:

“Jeg merker at vi står litt fast nå – hva tror du vi trenger for å komme videre?”

Dette kalles metakommunikasjon – å kommunisere om kommunikasjonen.
Gjennom å anerkjenne at begge er en del av dynamikken, åpner man for ny bevegelse.
Som Vogt (2020) påpeker, er metakommunikasjon et av de viktigste verktøyene i blant annet profesjonell rådgivning: det skaper rom for refleksjon og samarbeid når samtalen ellers ville stoppe.

Et felles mål

Foreldre og lærere står egentlig på samme side. Begge ønsker trygghet, utvikling og trivsel for barnet. Når vi klarer å møte hverandre med respekt, empati og åpenhet, kan selv vanskelige samtaler bli starten på godt samarbeid.

I norsk skole bygger samarbeidet mellom hjem og skole på prinsippet om gjensidig respekt og likeverd. Foreldrene kjenner barnet fra innsiden – lærerne ser barnet i fellesskapet. Når disse perspektivene møtes i dialog, oppstår helhetlig forståelse. Kommunikasjonen blir da ikke bare et redskap for informasjonsutveksling, men et pedagogisk rom der relasjon, tillit og læring utvikles.
Forståelse og tillit vokser der kommunikasjonen får rom.

Litteraturliste

• Bateson, G. (1972). Steps to an Ecology of Mind.

• Rogers, C. (1961). On Becoming a Person.

• Ulleberg, I. (2014). Kommunikasjon og veiledning. Universitetsforlaget.

• Vogt, A. (2020). Rådgivning i skole og barnehage. Cappelen Damm Akademisk.